Om planlegging

En sentral utfordring: Hvordan kan kommunene planlegge og utvikle byer og tettsteder slik at de blir tilgjengelige og brukbare for alle?

Prinsippet om universell utforming skal legges til grunn for planlegging i fylkeskommuner og kommuner. For at mål om universell utforming skal kunne inngå i ulike planer, må dette angis i overordnede planer. I kommunene betyr dette at målet må angis som et overordnet mål i kommuneplanen, og at dette må konkretiseres i retningslinjer for sektorenes virksomhet. Universell utforming av de fysiske omgivelsene bidrar også til å oppfylle andre samfunnsmål knyttet til levekår og livskvalitet.

Som planmyndighet har kommunene det primære ansvaret for å planlegge og utvikle byer og tettsteder slik at de blir tilgjengelige og brukbare for alle. Dette innebærer at sentrumsområder bør oppgraderes til universell utforming og utvikles konsentrert med korte avstander mellom ulike publikumsrettede bygninger, uteområder og kollektivtransport. Nye byggeområder skal lokaliseres, planlegges og utformes etter prinsippet om universell utforming.

Tilgang til transportmidler er i praksis en forutsetning for deltakelse og likestilling i skole, arbeidsliv, kultur og fritid. Boligområder bør derfor opparbeides med universelt utformede gangforbindelser til kollektivtransport. Videre bør friluftsområder kunne nås til fots eller med offentlige transportmidler. Fortetting og samlokalisering er et arealpolitisk mål på grunn av klimahensyn og ønske om å redusere transportomfanget, og det forsterkes nå ved at prinsippet om universell utforming skal tillegges stor vekt.

Plan- og bygningsloven stiller klare krav til medvirkning i hele planprosessen frem til politisk behandling. Ulike organisasjoner, brukergrupper eller enkeltpersoner som representerer mennesker med nedsatt funksjonsevne, bør derfor involveres tidlig i prosessen. Ved lokalisering av nye byggeområder bør valg av områder bygge på en samlet vurdering av konsekvenser med hensyn til universell utforming hvor disse interessene har medvirket.

Kommunene kan utarbeide en handlingsplan for universell utforming for å systematisere og prioritere tiltak. Når temaet er tilstrekkelig innarbeidet i det kommunale plansystemet, er det ikke lenger nødvendig med egne handlingsplaner. Universell utforming er et tverrfaglig tema som bør innarbeides og forankres i all kommunal virksomhet.

Forskningsprosjektet “Samfunnsøkonomiske effekter av universell utforming” (2007) i regi av NIBR og Byggforsk viser at tilleggskostnadene ved universell utforming av nye boliger er beskjedne, samtidig som bygging av slike boligområder gir god samfunnsøkonomisk effekt.

Oppsummering av noen nøkkelpunkter for å oppnå god medvirkning i planer som er knyttet til universell utforming:

For kommune (politikere/administrasjon):

  1. Vedta et overordnet mål om universell utforming. Dette gir ikke universell utforming av seg selv, men gir en overordnet føring om at dette er et mål som skal følges opp gjennom den mer detaljerte planleggingen.
  2. Sørge for at målet om universell utforming konkretiseres i sektorplaner, temaplaner, rutiner, handlingsplaner osv. og at dette innarbeides i rutiner og sjekklister og at målet følges opp. Det innebærer blant annet at det i alle planer bør redegjøres for hvordan forslag og planer kan ha betydning for dette målet.
  3. Ivareta aktivitetsplikten i forhold til diskriminierings- og tilgjengelighetsloven. (For eksempel ved å lage egne handlingsplaner og ivareta universell utforming i planer og rutiner).
  4. Legge til rette for medvirkning.

Kommunale og fylkeskommunale råd kan være pådrivere for medvirkning på flere måter:

  1. Bidra til et godt medvirkningsopplegg ved å påvirke opplegget for medvirkning. Dette skjer best (og tidligst mulig i prosessene) gjennom å sørge for et godt opplegg for medvirkning i planprogrammene som planprosessene starter med (slike programmer skal redegjøre for hvordan medvirkning skal ivaretas i praksis).
  2. Lage gode arenaer for medvirkning hvor de interesser som rådene skal ivareta kan diskuteres og hvor de som er berørt eller har ønsker om å påvirke kan møtes (organisasjoner for mennesker med nedsatt funksjonsevne, for eldre osv.). Dette kan være temamøter underveis i planprosessen, samrådningshøringer under offentlig ettersyn osv.

I praksis – spesielt i tilknytning til planprogrammer:

De viktige planprosessene (som det er viktig at rådene engasjerer seg i) starter som regel med at det utarbeides et PLANPROGRAM (se modul 2) og i dette skal en ta opp både hva planene skal omfatte og hvordan medvirkning skal legges opp. Det vil si at en konkretiserer medvirkningsopplegget og at dette normalt vil være langt mer omfattende enn det minimumskravene i plan- og bygningsloven tilsier.

Planlegger/administrasjon som utarbeider planprogrammet bør

  • Sørge for at tilgjengelighet og universell utforming som tema er tydelig innpasset i plandokumentene. Da er det enklere å få til medvirkning.
  • Foreslå en god medvirkningsprosess og ivareta alle grupper av berørte.

Rådene kan

  • Påpeke krav til medvirkning og foreslå konkret medvirkningsopplegg (bør være et samarbeid mens planprogrammet utarbeides).
  • Lage arenaer for medvirkning for de interessene rådene skal ivareta.
  • Være synlig koordinator for medvirkning av disse interessene (samle uttalelser, diskutere uttalelser før rådet til slutt lager sin egen uttalelse).

I planer med planprogram skjer dette best ved at rådene koples inn allerede når arbeidet med planprogram starter opp. Da kan rådenes involvering planlegges, og det kan settes av tid og ressurser til arbeidet i god tid. Da planlegger man en aktiv rolle for rådene tidlig, i stedet for at de må «tvinge» seg inn senere.

Mer om planlegging i modul 3