Tilrettelegging for bevegelseshemmede

For at alle skal kunne bevege seg fritt som fotgjengere uten å møte hindringer, må utformingen være best mulig når det gjelder: avstander, overflate, stigning, nivåsprang, hvilemuligheter, passasje/tilkomst og rekkehøyde.

  • Avstander bør være så korte som mulig. Avstander og stigning bør derfor vurderes under ett. Det er for eksempel aktuelt å vurdere heis dersom en tilstrekkelig slak rampe blir for lang.

Foto: Finn Aslaksen / VISTA Utredning AS

  • Overflaten bør være jevn, sklisikker og lett å gå og trille på. En jevn overflate er også et orienteringselement som signaliserer hvilke arealer det er ment at en skal gå på.

Foto: Finn Aslaksen / VISTA Utredning AS

  • Stigninger bør være så korte og slake som mulig. Opp til 1:12 (8,3%) kan aksepteres på korte strekninger.
  • Nivåsprang er ikke ønskelig i fotgjengerarealer. Unntaket er fotgjengeroverganger hvor svaksynte kan registrere overganger mellom ulike deler av ferdselsarealet. Nivåsprang skal da være nøyaktig 2 cm.

Foto: Jon Hoem / HiB

  • Hvilemuligheter for hver 50–100 meter gir økt brukbarhet. Repos i stigninger er også en hvilemulighet. Stolen/benken må ha god sittehøyde, ryggstøtte og være utstyrt med armlener.

Foto: Carolyn Ahmer / HiB

  • Plass til passasje og tilkomst. Plassbehovet er knyttet til plass foran dører, heiser og påstigning på kollektivtransportmidler. Det er også viktig å sørge for nok plass for å komme inntil automater, adgangskontroller og annet utstyr som kan være en del av transportsystemet.
  • Rekkehøyde. Billettautomater, døråpnere, betjeningsknapper osv. bør plasseres i en høyde på 90 cm og minst 50 cm fra hjørner for å sikre at alle kan komme til.

Foto: Jon Hoem / HiB